Côte d’Azur en sommer sent på 1920-tallet. Colette er nyskilt og bor i et hus i Saint-Tropez. Hun nyter naturens skiftninger og å stelle i hagen, og til selskap har hun hunden og kattene sine. Men naboen, Vial, og deres felles venninne, Hélène, forstyrrer idyllen på hver på sin måte. Et trekantdrama oppstår. Colette tenker mye på moren sin, som hun ofte får brev fra, og på hvordan det er å leve uten en mann for første gang i livet når man har fylt femti år.

Og hver natt venter hun på demringen; på daggryet og lyset.

Romanen Demringen er ikke tidligere oversatt til norsk, og den regnes blant Colettes beste og mest nyskapende verk. En av grunnene til det er måten hun skriver om kvinners aldring på; hvordan det er å være over 50 år. På mange måter kan Demringen også leses som et kjærlighetsbrev til moren og en hyllest til mor/datter-forhold og deres kompliserte dynamikk.

Boken åpner med et brev fra Colettes gamle mor, Sido. Hun forteller at hun ikke kan komme på besøk til datteren, fordi den sjeldne kaktusen hennes snart skal blomstre. Synet av de rosa blomstene vil hun ikke gå glipp av. Man kan kanskje lure på hva slags mor dette er, som prioriterer kaktusblomstring fremfor et besøk hos datteren, men Colette tar ikke dette ille opp. Tvert imot tar hun det som en kompliment og en kilde til stolthet:

Måtte jeg aldri glemme at jeg er datter av en slik kvinne som skjelvende bøyde seg over en piggete kaktus med løfte om blomstring, en slik kvinne som selv aldri holdt opp å blomstre, utrettelig, gjennom et trekvart århundre …

Aldring er som nevnt et annet viktig tema i boken. Forfatteren og fortelleren er i overgangsalderen, men Colette er verken akterutseilt eller ulykkelig, Hun så på denne fasen i livet som frigjørende og forløsende, både kunstnerisk og menneskelig. Nå trengte hun ikke lenger å kaste bort tiden på å lengte etter en ny elsker. Synet på aldring bidrar til å gjøre Demringen spesiell; det at en forfatter som Colette i 1928 skrev personlig om hvordan alderen føltes på kroppen. Vi lever i en tid der det etter hvert ikke lenger er tabu å snakke om overgangsalderen, men et visst stigma hefter likevel ved denne fasen i kvinners liv.

Det fins talløse romaner om unge kvinners seksuelle oppvåkning, men svært få om det motsatte; kvinnelivets skumring, eller vi kan snarere si det med Colette, kvinnelivets demring. Å oppdage en nesten hundre år gammel bok som kan bidra til å gi kvinner håp om at det fins et godt liv, følelsesmessig og intellektuelt, etter fylte femti, er oppløftende.

Boken er oversatt til norsk av Tom Lotherington, og forfatter og journalist Sandra Lillebø har skrevet forordet.

Noen lenker om Demringen og Colette:

• Omtale av La naissance du jour/Break of Day fra Guardian: Lisa Allardice: Rereading Break of Day by Colette | Fiction | The Guardian

• Omtale av boken fra The Paris Review - The Postmenopausal Novel - The Paris Review

• Biografisk artikkel om Colette fra BBC: Colette: The most beloved French writer of all time